Stians blogg

«Happy Birthday to you» er verdens mest kjente låt. Den er samtidig en av de mest kontroversielle.

Det er likevel ytterst sjelden du ser eller hører den framført på film. Der er «For He’s A Jolly Good Fellow» det foretrukne alternativ. Det er fordi den er gratis. «Happy Birthday to you» derimot er svindyr i bruk. Fordi den er rettighetsbeskyttet. Det hevdes at plateselskapet Warner krever 10.000 dollar hvis låta synges i sin helhet på film.

Innbringende
Men selv om filmprodusenter har sluttet å bruke den, er den dyrkjøpte folketonen fortsatt god butikk. «Happy Birthday to you» bringer inn 2 millioner dollar årlig, litt over 10 millioner kroner etter dagens kurs, til plateselskapet Warner og rettighetshaverne. Det er rettighetsorganisasjonen ASCAP, USAs svar på TONO, som krever inn pengene for rettighetshaverne.

Det har ikke alltid vært like populært. I 1996 fikk ungdomsorganisasjonen Girl Scouts of the USA (GSUSA) krav om å betale rettighetsavgift for å synge «Happy Birthday to you» og andre låter rundt leirbålet.

Angret
Den amerikanske loven om opphavsrett sier at rettighetshaver har krav på kompensasjon når verket blir brukt i offentlig sammenheng. «Offentlig» defineres som et sted hvor det er samlet et vesentlig antall personer som ikke er i familie eller nær vennekrets. GSUSA har over tre og en halv million medlemmer og samler således en haug med mennesker som ikke normalt omgås.

ASCAP undervurderte nok likevel GSUSAs popularitet, og med fare for å knuse sitt eget omdømme, krøp innkreverne senere til korset og beklaget seg.

Det har lenge vært stilt spørsmål om «Happy Birthday to you» er så rettighetsbelagt som Warner skal ha det til, og om det virkelig er mulig å kunne kreve opphavsrett til en så enkel tekst.

Enkel
Nå gir professor Robert Brauneis ved George Washington Law School kritikerne vann på mølla. Han har gått låtas rettighetsspørsmål nærmere i sømmene i en 69 sider lang forskningsrapport offentliggjort i databasen Social Science Research Network.

Utgangspunktet for Warners millioneventyr kan spores over 100 år tilbake. Søstrene Mildred og Patty Hill drev en barnehage og komponerte en sang som skulle være enkel for barna å lære. De kalte den «Good Morning to All» og i 1893 ble den publisert og ansett for offentlig eie. Senere ble tekstlinjene «Happy Brithday To You» lagt til. Enkelt forklart er det disse rettighetshaverne krever penger for.

Mangler bevis
Ifølge professor Brauneis er det ingen som kan dokumentere hvem som skrev de enkle linjene. Like fullt klarte Summy Company, forlaget som publiserte «Good Morning to All» i 1893, å sikre seg opphavsretten i 1935 med Preston Ware Orem og R.R. Forman som forfattere. Brauneis mener bevisgrunnlaget for hvem som forfattet teksten er tynt. Han er ikke i tvil om det var utelukkende økonomiske motiver bak «kuppet» og kaller det «et produkt av svært kreativ arbeid utført med opphavsretten i tankene».

Årsaken til at ASCAP kan fortsette å kreve inn millioner for låta handler om at ingen har turt å ta saken til retten ennå.

Ta saken i egne hende
Der ville Warner og de påståtte opprinnelige rettighetshavernes ha tapt, mener Brauneis.
Men hvis ingen våger kan de fortsette å håve inn en god stund til. Opphavsretten i USA varer i 100 år etter at komponist/forfatter er død. Preston Ware Orem døde i 1938 mens Patty Hill skal ha gått bort i 1946.

Dermed må amerikanske kjederestauranter belage seg på å fortsette og komponere sine egne bursdagssanger en god stund til.

PS: I Norge er foreldelsesgrensen på 50 år, så her er det bare å synge i vei

Det nærmer seg festivaltid og høysesong for konsertglade. Det skal selvsagt være liv i publikum, men noen har en lei tendens til å bli i ivrigste laget. Kan følgende typer vennligst holde seg unna til sommeren?

Nøleren:
Fyren som på død og liv skal trenge seg fram til scenekanten lenge etter konserten har begynt. Har gjerne med seg et brett med pils som vedkommende deler rikelig med folk han dulter borti underveis.

Oppfordring:
Har du tenkt deg fram i «piten» får du se å komme deg dit før konserten har startet og bli der. Da slipper vi lengre bak å plages. Det kan også være en idé å ta hensyn til fansen som har tilbrakt natta i sovepose for å komme nærmest mulig sine guddommelige helter – og bort fra deg.

Pratmakeren:
Det finnes to av disse, den som snakker i mobiltelefon og den som må kommentere absolutt alt til sidemannen. Sistnevnte er nært beslektet med kommentatoren på kino som av en eller annen grunn føler behov for å forklare oss andre nøyaktig hva det er vi sitter og ser på. Førstnevnte bare mååååå ringe venninna si og fortelle hvor innmari kjekk vokalisten er, og ender opp med å snakke om helt andre ting helt til konserten er over.

Oppfordring:
Vi er på konsert for å høre på MUSIKK. Må du absolutt prate får du hute deg heim til campen. Og for de av dere som kommer sammen med en potensiell pratmaker på konsert: ta med gaffateip.

Dansedusten:
Det finnes alltid en raring som ikke vil innse hvor trangt det er og insiterer på å danse tulling uansett hvor mange mennesker man deler kvadratmeter med. Vedkommende stiller som regel i bar overkropp og deler gladelig både svette og svingslag med sine omgivelser.

Oppfordring:
Skal du danse og utagere får du enten komme deg fram til «piten» eller finne deg i å stille deg lengre bak hvor tettheten kan forsvare aktivitetsnivået. Du kan også med fordel roe ned på bruken av enkelte stimuli.

Sjekkeren
Ikke alle som går på konsert er like interessert i det som skjer på scenen. Noen er der kun for å få seg dame, og utviser en voldsom vilje til å demonstrere sine beste sjekketriks overfor alt og alle som er så uheldige å komme i deres vei.

Oppfordring:
Skal du ha en sjanse til å få deg noe på konsert, er det et minstekrav at du klarer å interessere deg for hva folk har kommet for å se. Hvis du likevel ikke har den minste anelse om hvem det er som befinner seg på scenen, anbefaler vi at du prøver å finne din utkårede på campen. Der er jo folk også like ravende fulle som deg.

Langbein:
Det finnes mennesker som virker avlet fram for å gå på konsert, og det er ikke fritt for at man misunner tometerne som rager publikumslandskapet. Havner man bak en slik, har man tapt, med mindre vedkommende lar deg sitte på skuldrene.

Oppfordring:
Man kan ikke nekte lange mennesker å gå på konsert, men kan dere være snille å stille dere ute på sidene eller lengre bak? Jeg spør nå siden jeg ikke kommer til å våge når jeg havner bak en av dere til sommeren.